Fra frykt til fellesskap

Samling i Oslo                                                                   Foto: Hedda Blisten

Først var det skummelt. Nå vil Benedicte Eckmann (26) delta på samling for unge etterlatte ved selvmord igjen.

Tolv år har gått siden livet hennes fikk en vending som straks skulle gi henne følelsen av å være så mye mer annerledes enn alle andre. Så mye mer avvist og forlatt enn alle andre. Mye mindre verdt enn alle andre. For dette hadde bare hendt henne, og ingen andre. 

– Ingen ville snakke om det som hadde skjedd, som om det var litt tabubelagt og noe galt med deg fordi du var blitt rammet av det du hadde blitt utsatt for. Man føler seg veldig alene når ingen av de som vet hva som har skjedd vil snakke om det. Du ser hva de tenker når de ser deg, men de sier ikke noe om det, forteller Benedicte. 

Bli forstått
Med langt og lyst hår som rammer det smilende, glatte ansiktet hennes, har hun en alder som er vanskelig å avsløre. Forrige lørdag fylte hun sin 26. høst.
Men hun feiret den ikke. 

Tolv år har gått siden Benedicte fikk bursdagen sin ødelagt; siden faren valgte å forlate henne rett før 14-årsdagen. En avskjed så brå og uventet, uten forvarsel eller mulighet til å forberede seg på. Pappa var bare borte. Fantes ikke lenger.

Samme hvor mange år som har gått, har det vært vanskelig for Benedicte å akseptere eller snakke om selvmordet til faren sin. Følelsen av å bli forstått har aldri blitt helt innfridd.

– Det gjør noe med deg når du har opplevd noe sånt. Du ser kanskje litt annerledes på visse ting. Da kan det bli vanskelig når man prøver å sette ord på tanker og følelser rundt det som ikke blir forstått.

De blå øynene hennes festes ned i bordplaten inne på Café Sør i Oslo, og stemmen blandes med annet menneskelig bakgrunnssumming. Det er i denne byen Benedicte er født og oppvokst, og hvor det bor en venninne som snudde om på vendingen i Benedictes liv.

Nye vennskap i nytt fellesskap

For da farens selvmord i 2002 bidro til en brå forandring, skulle det også se ut til å bringe mange nye vennskap, i Benedictes liv. Det skulle hun raskt få kjenne på en vårdag i 2014. Hun ser tilbake på dagen, og forteller med et smil:

– Sammen med en venninne fra skolen, kjørte vi til Tønsberg, hvor vi skulle være en helg på Unge LEVEs nasjonale samling for unge etterlatte ved selvmord. Jeg kjente ingen andre, og da vi kom dit møtte vi på 40 andre. Det var først da jeg virkelig kjente på frykten. Det var da det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke visste hva jeg hadde begitt meg ut på.

"Det er ganske ubeskrivelig å komme inn i et rom, og vite at alle har mistet noen i selvmord."

Det som skulle møte Benedicte i Tønsberg denne helgen, er noe hun vil beskrive med ett ord: fellesskap. Fellesskap som hun ikke ville vært foruten. I tillegg til verdifulle gruppesamtaler var det også andre aktiviteter, som blant annet å gå turer, spise gode middager og se på Unge LEVEs selvproduserte film sammen, ”Livet går faktisk videre”.

– Jeg fikk raskt kjenne på fellesskapet og følelsen av å ikke lenger være alene med tankene. Og tankene jeg hadde etter selvmordet var slettes ikke unormale. Det er ganske ubeskrivelig å komme inn i et rom, og vite at alle har mistet noen i selvmord, forteller hun engasjert.

Deltar gjennom engasjement

Engasjert: Benedicte Eckmann vil at flere skal få vite
om hva Unge LEVE dreier seg om. Foto: Hedda Blisten 

Denne følelsen er også noe hun har tatt med seg videre i hverdagen, og som har hjulpet henne til å være mer åpen om hva som faktisk har rammet henne og familien.

Nå er hun aktiv i Unge LEVEs styringsgruppe, som til våren arrangerer en nasjonal ungdomssamling. I år vil den finne sted på Haraldvangen i Hurdal den 13.-15. mars 2015. Med kort avstand og lett infrastruktur fra Gardermoen, er dette en samling som Benedicte ser på som svært verdifull – også for andre etterlatte. 

– Jeg ser frem til neste samling i mars. Det har vært veldig interessant å lære av andre historier og sorgprosesser, og veldig fint å ha et sted hvor man kan komme og gå igjen om man vil, forteller hun.

For selv om tolv år har gått siden Benedicte mistet faren sin i selvmord, vil hun fortsatt alltid være en som mistet noen i selvmord. Men hun lar det ikke lenger definere henne for å være mindre verdt enn alle andre, mye mer avvist og forlatt enn alle andre. Det er ikke lenger bare henne mot alle andre i dette fellesskapet, som startet med en god dose frykt.

Kunne du tenke deg å være med på Unge LEVEs nasjonale samling til våren? Meld deg på ved å sende en epost til ungeleve@leve.no eller gry@leve.no.

Her kan du lese mer om den kommende samlingen.